Fotograf og filmskaper André (55)

Kunnskapssenter for lengre arbeidsliv pleier å omtale forskning, statistikk, metoder og trender. Vi retter oss primært mot virksomhetene. Budskapet er at virksomhetene må utvikle sin personalpolitikk til å utvikle lange yrkesliv.

Dessuten får vi ofte henvendelser fra seniorer selv. Noen ønsker å fortelle sin historie om at det er vanskelig å få ny jobb, eller om hvordan man kan blomstre i jobben etter seksti, om å ta mer utdannelse, eller noe annet.

«Vi får iblant tilbakemeldinger om at vi ikke snakker nok med og løfter frem «dem det gjelder», altså seniorene selv. Nå tar vi en visuell vri med vakre og uttrykksfulle portretter av individer. Det blir en motvekt til vår vanlige forskningsformidling på makronivå. Jeg håper lesere vil kjenne seg igjen i portrettene, og bildene kan sette tæl i folk som føler at de trenger det,» sier direktør Kari Østerud ved Kunnskapssenter for lengre arbeidsliv.

Se flere historier om seniorer her.

Vi vil publisere de åtte portrettene utover vinteren. Første portrett er av fotografen selv, André (55).

André forteller sin jobbhistorie:

Jeg er 55 år og har arbeidet som fotograf og filmskaper gjennom store deler av mitt liv. Under pandemien søkte jeg over 60 jobber, og mange av dem var stillinger jeg var overkvalifisert for. Likevel ble jeg ikke innkalt til ett eneste intervju. Det var da det gikk opp for meg at noe annet kunne ligge bak.

Kvalitetssikret søknaden

Jeg fikk profesjonell hjelp fra bekjente til å gå gjennom CV-en og søknadene mine. Hver eneste søknad ble kvalitetssikret, men til tross for dette hørte jeg fortsatt ingenting fra arbeidsgiverne. Det fikk meg til å stille spørsmål ved min egen verdi. Som en anerkjent fotograf og filmskaper, med erfaring fra å jobbe med noen av de største bedriftene i Norge og internasjonalt, begynte jeg å undre: Har min erfaring og kompetanse plutselig ingen betydning lenger? Er jeg mindre aktuell enn en 25-åring uten erfaring?

Pandemien var tøff for oss frilansere. Støtteordningene var svake, og med stigende inflasjon over hele Europa, så fremtiden svært usikker ut. Jeg spurte meg selv om min tid var over. Har jeg gjort mitt? Bør jeg pensjonere meg, selv om jeg føler at jeg er i min beste alder?

Tok saken i egne hender

Når NAV ikke kunne tilby noen svar eller hjelp, innså jeg at jeg måtte ta saken i egne hender. Jeg bestemte meg for å lage en denne billedserien, som jeg har kalt ”Utgått på dato”.
For vi trenger en samfunnsdebatt om aldersdiskriminering! Holdningene må endres, både hos de som ansetter, og hos alle oss som jobber. Vi kan ikke fortsette å dyrke et samfunn der unge mennesker dominerer i alle sosiale kanaler, som om de er de eneste som betyr noe.

Samfunnet trenger balanse. Vi trenger alle aldersgrupper i arbeidslivet. Vi står overfor en eldrebølge, og Stortinget har nettopp vedtatt å heve pensjonsalderen. Men hva gjør det med samfunnet når erfarne mennesker blir skjøvet ut? Hva skjer med holdningene våre?

Og viktigst av alt, hva skjer med individet som blir stående utenfor – med familien sin, og med sin verdighet?