Hver virksomhet må holde på sine folk

Av Kari Østerud, direktør ved Senter for seniorpolitikk

Kronikk i debattstafetten #arbeidslinja på Altinget.no.

Vi vil gå fra 3,5 sysselsatt pr pensjonist i dag til 2,2 i 2040, forteller SSB. Gjennomsnittlig alder for å gå av med alderspensjon (ikke uføre) er i dag 65 år. Kun hver femte 67-åring har en tilknytning til arbeidslivet. Gjennom tidligere innlegg i denne debattstafetten er behovet for finansiering av velferdsstaten gjennom #arbeidslinja grundig dokumentert av fagfolk og politikere.

Tall fra NyAnalyse viser at hvis vi kan øke gjennomsnittlig avgangsalder med ett år, vil det bety minst 40 milliarder kroner. Vi bør flytte tidspunktet for når arbeidsfolk blir pensjonister, slik at brøken både får flere arbeidsfolk i telleren og færre pensjonister i nevneren.

Enda viktigere enn finansiering og forsørgerbrøken er at vi trenger folk til å gjøre jobbene. Noen må faktisk kjøre, passe, servere, utrede, telle, forklare, bygge, trøste, og alt det andre som bare må gjøres. Da må vi bruke de folkene vi har. Vi må sette inn tiltak på tre nivå: Samfunn, arbeidsgiver og individ.

P4 intervjuet Østerud og økonomiprofessor Steinar Holden om saken mandag morgen.

Alle partene

Senter for seniorpolitikk jobber med å fremskaffe kunnskap om hva som skal til for at flest mulig skal kunne og ville jobbe noen år til. Vi er ikke en interesseorganisasjon for eldre arbeidstakere, men jobber for at vanlige folks arbeidsliv skal strekke seg litt lenger.

Vi snakker altså ikke om superseniorer, som sykler til jobb og driver egen butikk til de er 85. Vi snakker om ansatte over 55 år i skole, sykehus, forsikringsselskap, butikk, forvaltning, osv. Poenget er at flest mulig friske folk bør og må jobbe lengst mulig. Det vil være bra for samfunnet, for virksomhetene, og for den enkeltes hjernehelse og sosiale liv.

Så hvordan får vi til det?

Tre forhold

Tidspunktet folk velger for å pensjonere seg blir styrt av tre forhold: For det første samfunnsforhold, som pensjonssystemet. Det vi har sett de siste ti årene, er at til tross for endringer i pensjonssystemet, øker ikke pensjoneringsalderen. Folk jobber ikke lenger nå enn de gjorde i 2014! Levealdersjustering vil år for år slå stadig sterkere inn på hvor mye hver og en vil få utbetalt i pensjon, særlig for dem født etter 1963. Det kan motivere flere til å jobbe lenger. Likevel vil det ikke hjelpe nok.

Det andre forholdet som avgjør når folk pensjonerer seg, er individuelle faktorer. Det er sånt som omsorgsoppgaver, egen helse eller drøm om mer fritid. Egne valg om å passe barnebarn eller realisere seg selv kan ikke overstyres av andre.

Men det kan være verdt å peke på at studier fra Harvard viser at evig ferie-lykken bare varer i 14 måneder for den nypensjonerte. Etter det har du kanskje førti år igjen å leve. Så etter evig ferie-fasen må friske pensjonister se etter andre gleder og mening i livet for å ikke forfalle. Da er det faktisk bedre for livslykken å ha utsatt å slutte å jobbe.

Helsen til personer over 50 år blir den stadig bedre. Økt levestandard, bedre helsevesen og høyere utdannelsesnivå gjør at dagens 70-åringer har like god helse som 50-åringene hadde for 50 år siden. En undersøkelse fra OsloMet viser at det er de eldste arbeidstakerne som er de minst slitne. Lykkestudier viser at i snitt føler folk at deres liv er på bunn når de er 47 år. Lykken og energinivået stiger utover.

Mer enn vafler

Og så det tredje nivået, det som vi som kunnskapssenter for arbeidslivet er mest opptatt av: Hva kan gjøres i hver virksomhet for at folk skal velge å ta ett år til. Og så enda ett. Og enda ett.

Det er her alt virkelig begynner å henge sammen med alt. Når vi er ute og holder foredrag i virksomhetene, blir Senter for seniorpolitikk ofte avkrevd ett svar på hva som skal til for å få folk til å jobbe lenger, og helst til etter at de har krav på pensjon. Stilt opp mot veggen, svarer vi: «Arbeidsmiljø».

Det lengre svaret er at arbeidsmiljø handler om mye mer enn løftestillinger og vafler på fredag. For dette er komplekst, og det er forskjellig på hver arbeidsplass og for hver senior. Ledere, tillitsvalgte og den enkelte senior må sammen få dette til på hvert sted.

Vi har en Seniorpolitisk veileder på nettsidene våre. Der er tiltakslistene på virksomhetsnivå gruppert i tre: Kartlegging, utvikling og implementering. Helsepersonellkommisjonen på sin side ramser opp seks felt: Organisering, arbeidstid, Kompetanse, prioriteringer, digitalisering og oppgavedeling.

Noen steder å starte

La meg avslutningsvis foreslå ett konkret tiltak for hver involverte i virksomhetens seniorpolitikk. Dette er gode startpunkt:

1. Som leder: Spør ikke 55-åringen når hen vil gå av, men hva du kan gjøre for at vedkommende skal bli lengst mulig. Hva skal til for at senioren skal kunne og ville lære nytt? Fortell at du planlegger med senioren fremover. Vis at det er en selvfølge at alle skal med på nye arbeidsmåter.
2. Som tillitsvalgt: Vær skeptisk til sluttpakker til alle over en viss alder. Såkalte gavepakker kan virke attraktive på kort sikt, men 61-åringen vil ha tungt for å få ny jobb. Resultatet blir oftest at senioren må starte å ta ut fra pensjonsbeholdningen sin, og ender med å få utbetalt lavere pensjon hvert år resten av livet. Sluttpakker for seniorene vil i økende grad bli en fattigdomsfelle.
3. Som ansatt: Fra midten av 50-årene er det lurt å tenke på hvordan de neste 15 årene i arbeidslivet kan bli de beste. Hvordan tar du ansvar for ditt eget medarbeiderskap? Hvordan ønsker du at din senkarriere skal bli? Og snakk så med din leder om hvordan dine ønsker kan passe med hva virksomheten trenger. En rapport fra Nova viser at manglende fleksibilitet, anerkjennelse og kommunikasjon fører til at folk går tidligere av enn de hadde ønsket. Bidra til å skape en dialog om dine behov og hva som skal til for at du kan jobbe litt lenger.

Les også: Ønsker å gå av tidlig, men forventer å jobbe lenger

Helse er ofte viktigere enn alder