Har vi fått eldrepanikk?

Innlegg i Dagsavisen av direktør Kari Østerud og forsker og konsulent Per Erik Solem ved Kunnskapssenter for lengre arbeidsliv.

Det offentlige ordskiftet kan gi inntrykk av at alle over 67 år er passive mottakere av pensjon, trygd og omsorgstjenester. Nesten daglig kan vi lese om hvordan den såkalte eldrebølgen vil true velferdsstaten, belaste kommunene og tømme statskassen.

I offentlige utredninger, medieoppslag og politiske debatter omtales veksten i antall eldre ofte som et problem som blir uhyre vanskelig å håndtere. Alle over 67 år inngår i den såkalte forsørgerbyrden. Nylig ble det i forbindelse med en offentlig utredning advart om at det blir «fryktelig» mange eldre. Man pekte på dem over 67 år.

Ja, vi blir flere eldre, men velferdsstaten kommer neppe til å bli knust.

For hvem er egentlig disse eldre menneskene?

Er det den 69 år gamle bussjåføren som sørger for at vi kommer trygt frem til jobb og skole? Eller den 72 år gamle sykepleieren som jobber hundrevis av timer som ekstravakt?

Det er stor forskjell på folk i 70-årene og i 80-årene og i 90-årene. Det er flere omsorgsbrukere i 80- og 90-årene enn i 70-årene, men også i de eldste aldergruppene er det mange som fungerer greit og bidrar i samfunnet. Men, i debatten blir alle over 67 år slått sammen til en stor, tung byrde.

Vi blir flere mellom 67-79 år. Mange av oss kommer til å være yrkesaktive, og de færreste vil etterspørre omsorgstjenester. I dag er det ca. 130 000 yrkesaktive over 67 år, og flere blir det. Vi lever lengre og friskere liv, og flere vil arbeide lenger og bidra til finansiering av velferdsstaten. Tenk om det blir flere mellom 67-79 år som arbeider i omsorgsyrker enn som er brukere av de samme tjenestene?

Veksten i antall eldre over 80 år blir betydelig og vil helt klart gi oss utfordringer, men også blant denne gruppen vil et mindretall etterspørre omsorgstjenester. Denne aldersgruppen har også fått et friskere liv. Ja, det blir en utfordring, men den kan håndteres. Vi må slutte å snakke om dette som velferdsstatens undergang.

Den offentlige retorikken fra politikere og beslutningstakere for å beskrive veksten i antall eldre, har blitt et problem i seg selv. Den offentlige samtalen er overdrevent negativ og gir et feilaktig bilde av hva som er de reelle utfordringene. Det skaper unødig frykt og grobunn for aldersdiskriminering og negative holdninger til eldre.

I en undersøkelse fra Respons Analyse trodde respondentene i snitt at 27 prosent av befolkningen var over 70 år. I realiteten er tallet 13 prosent. Folk flest tror altså at det er over 750 000 flere eldre i dette landet enn det egentlig er. Da er det ikke rart at det blir panikk og krisebeskrivelser!

En av de store suksessene i dagens samfunn er at vi har blitt mye friskere og lever lenger enn tidligere generasjoner. Vi må slutte å beskrive alle over 67 år som en byrde for samfunnet. Mange eldre bidrar med å holde samfunnshjulene i gang med inntektsgivende arbeid, frivillig arbeid og ved å ta vare på barnebarn og enda eldre foreldre. Mens kommunene trenger flere ansatte, beskrives mange av dem som faktisk kan bidra, som en del av problemet. Norge har en historisk stor gruppe friske, kompetente og erfarne seniorer. Den ressursen burde vi snakke mer om.

Norge har ikke et problem med for mange eldre. Vi har et problem med hvordan vi snakker om eldre mennesker.

Har vi fått eldrepanikk?

Ja, vi blir flere eldre, men velferdsstaten kommer neppe til å bli knust. Det skriver Kari Østerud og Per Erik Solem i Dagsavisen 15. oktober.

Relaterte artikler

Hele styret fortsetter – partene ønsker felles kunnskap

Linda Hauge presenterte resultater fra sitt PhD-prosjekt

«Erfaring er en undervurdert ressurs»

Tenk deg nøye om hvis du får tilbud om sluttpakke og gavepensjon

Er det på tide at vi tenker nytt om den aller siste tiden i jobb?