Start sent!

Petter Muren (59) startet Prox Dynamics.

Skrevet av Maria Amelie på oppdrag fra Senter for seniorpolitikk og Innovasjon Norge.

Petter Muren bygde sitt første modellfly da han var 10 år gammel. Han ville opprinnelig bli jagerflyger, men satset i stedet på å utdanne seg til sivilingeniør ved NTH i Trondheim. Vel ute i arbeidslivet kom han til videokonferanseselskapet Tandberg, hvor han ble i 14 år etter hvert som teamleder i forskningsavdelingen.

Hobbyen med å bygge modellfly ga han imidlertid tid ikke opp. Ved siden av jobben utviklet han et minihelikopter, som han solgte til leketøysprodusenter. Til helikopteret konstruerte Petter et avansert rotorsystem som han tok patent på. Da andre produsenter tok i bruk rotorsystemet, begynte det å tikke inn velkomne royaltypenger på kontoen.

Konsulent for det amerikanske forsvaret

I begynnelsen av 2000-tallet fattet det amerikanske forsvarets forskningsavdeling, DARPA, interesse for Petters minste helikopter. At det kunne fjernstyres, syntes de var spesielt spennende. DARPA ville gjerne skape noe lignende. Dermed ble Petter konsulent for amerikanske bedrifter ved siden av fulltidsjobben i Tandberg. Den ekstrajobben holdt han på med i to år.

I prosessen lærte han mer om hvilke behov det amerikanske forsvaret hadde, og hvordan de ønsket å bruke helikopteret.

– Etter hvert gikk det opp for meg at det DARPA egentlig ønsket seg, var en kombinasjon av et mikrohelikopter og et avansert flygende videokamera. Det skulle være maksimalt 10 cm, veie 15 gram, kunne fly en kilometer, holde seg i luften i 20 minutter, og sende levende bilder tilbake til operatøren, sier Petter.

– Det sto klart for at meg at vi i Norge hadde det som skulle til for å utvikle verdens minste UAV-er, eller såkalte mikrodroner, for profesjonelt bruk. Mitt mangeårige arbeid med helikoptre, og kompetansen jeg hadde fått fra Tandberg og deres kunnskap innen videokonferanse, var akkurat det som skulle til for å utvikle det DARPA etterlyste.

I 2007 avsluttet Petter det amerikanske konsulentarbeidet. 46 år gammel startet han selskapet Prox Dynamics sammen med to kolleger, Trygve Marton og Geir Morten Mellem fra Tandberg. I tillegg ble Dag Henning Paulsen med på prosjektet, en barndomsvenn og tidligere jagerflyger.

Jakten på kapital

For å komme i gang trengte de kapital.

– Gjennom royaltyinntektene fra patentene på mine tidligere helikopteroppfinnelser hadde jeg allerede betalt ned huslånet og kjøpt meg ny bil. De private behovene var derfor ikke så store, og jeg kunne putte resten av «lekepengene», cirka seks millioner kroner, inn i Prox Dynamics.

Dette var likevel ikke nok. Å utvikle en god prototype var kostnadskrevende. De fikk støtte fra Forskningsrådet, Forsvarsdepartementet, Innovasjon Norge og Skattefunn. Gjennom felles kjente kom de i kontakt med seriegründeren Geir Førre.

– Vi viste frem planer som var gjennomarbeidet, optimistiske, men samtidig realistiske. Vi var også et team med erfaring. Ikke minst demonstrerte vi de samme mikrohelikoptrene som noen år tidligere hadde imponert DARPA. Det overbeviste Førre om å bli med på laget og gå inn med dobbelt så mye kapital som jeg selv stilte med.

I 2008 flyttet de inn på eget kontor og lab i Asker. Omtrent samtidig gikk de ut i media og fortalte hva de holdt på med. Det la grunnlaget for fremtidig kapitalinnhenting.

“Gå den ekstra milen”

Gründerne bygget et team som besto av håndplukkede folk fra Tandberg og andre selskaper. Det var folk de jobbet sammen før og som ville ha nye utfordringer.

– Fra starten av hadde vi stort fokus på å bygge en bedriftskultur som lignet kulturen vi hadde med oss fra Tandberg. Den kan kort oppsummeres i to enkle utsagn: «Pass på pengene», og «Gå den ekstra milen».

Økonomien var også god. Å utvikle produktet var derimot meget krevende.

– Men det var nettopp det vi så frem til, da vi gikk fra godt betalte lederjobber i Tandberg til å selv drive avansert utviklingsarbeid.

Siden de rettet seg mot forsvarsmarkedet, var det ikke så enkelt å ansette medarbeidere fra andre land.

– Teknologien vi utviklet ble definert som verneverdig i et nasjonalt sikkerhetsperspektiv. Derfor ansatte vi nesten bare norske statsborgere.

De gjorde ett unntak, for en ingeniør med doktorgrad fra Australia. Han var én av få eksperter i verden på aerodynamikk og rotorer for mikrohelikopter.

Husker du deres første salg?

– Ja, det var en slags skrekkblandet fryd som ga oss en bra kick-start. Før den første versjonen av helikopteret var ferdigutviklet, fikk vi en ordre på over 100 millioner kroner fra den britiske hæren. De hadde mistet mange soldater i Afghanistan, og trengte desperat et produkt som vårt for å hjelpe soldatene ut av bakhold og vanskelige situasjoner.

– Det var veldig krevende å levere den første bestillingen. Vi tok en stor risiko hvis vi ikke leverte et godt nok produkt. Men vi klarte det, og det var veldig tilfredsstillende å lykkes.

Petter forteller at de lærte mye av det salget. De antok at produktene deres var så bra at de skulle selge seg selv. Der tok de grundig feil.

– Det var stort behov for produktet, men det var ikke de operative brukerne som bestemte hva som skulle kjøpes inn. Vi tok grep og fikk bygd opp vårt salgsapparat. Vi rekrutterte folk med lang erfaring med salg fra forsvar og offentlig sektor.

Solgte til FLIR

Den spesielle kombinasjonen av kunnskap om hvordan man bygger små helikoptre og videokonferanse, ga Prox Dynamics et stort forsprang på alle konkurrenter. Tiden jobbet også til selskapets fordel. Hvert år kom det bedre og mer egnede mikrokomponenter. Black Hornet, som mikrohelikopteret ble kalt, fikk bedre optikk og en sterkere motor som gjorde at det kunne fly lengre og tålte vind bedre. En annen viktig puslebrikke var autopiloten.

– Mens en vanlig drone måtte styres med en stor fjernkontroll, kunne Black Hornet programmeres til å følge en bestemt rute eller kontrolleres med en enkel kontrollstikke.

– Det neste store målet var å utvikle en modell av helikopteret som kunne fly i mørket. En slags avansert flygende nattkikkert.

Prox tok kontakt med det amerikanske selskapet FLIR, som er verdens største produsent av termiske kamera og billedsensorer. FLIR ble leverandør av varmesensorer og kamera til Prox sine minidroner. Samarbeidet ble så vellykket at i FLIR i 2016 kjøpte hele Prox Dynamics for 134 millioner dollar, eller litt over 1,1 milliarder kroner.

Hva var årsaken til at dere solgte?

– Det var flere ting. FLIR var et selskap vi hadde samarbeidet med i flere år. De leverte den viktigste og dyreste sensoren i våre mikrohelikoptre, og de hadde mye spennende teknologi som vi fikk tilgang til.

– Det største markedet for våre produkter er USA. Det er veldig vanskelig å konkurrere med de store amerikanske forsvarsbedriftene om kontrakter i USA. Med FLIR i ryggen kunne ingen motarbeide oss ved å påstå at vi ikke var amerikanske. Produktene våre fikk tilgang til mye større markeder. FLIR hadde også en stor salgsorganisasjon over store deler av verden.

– Samtidig var det viktig at kulturen i FLIR var forholdsvis lik vår egen, slik at vi fikk fortsette med en nesten uendret organisasjon i Norge.

Mer byråkrati, men mer ressurser

I dag heter selskapet FLIR UAS AS. Det har fremdeles lokal norsk ledelse, men budsjetter og mange andre administrative avgjørelser tas av, eller i samarbeid med, amerikanerne.

Petter sier at det er blitt vesentlig mer byråkrati, men også mer ressurser til å gjennomføre viktige ting. Selskapet har økt fra 100 ansatte til 160 og har fortsatt all produksjon i Norge.

– Vi har fått flere kunder og vunnet store kontrakter de siste to årene. Omsetningen vår har økt fra 180 millioner kroner i 2016 til over 400 millioner i 2019.

Hvordan var det å gå fra å være gründer til ansatt?

– Allerede flere år før salget gikk jeg fra å være daglig leder til å fokusere mer på de tekniske sidene av selskapet og produktene. Jeg følte likevel et stort ansvar for å bidra til at vi nådde målene både teknisk og kommersielt. Etter tre år er ansvaret mindre tyngende og jeg jobber nå i en redusert stilling som rådgiver og mentor, hovedsakelig på teknisk side.

Trapper ned

Petter Muren, som i dag er blitt 59 år, hadde planer om å trappe ned og jobbe mindre enn hva han gjort de siste 20 årene. Men med så mange interesser er det nesten umulig.

– Jeg jobber nå bare 50 prosent i FLIR, men har satt i gang mange prosjekter på si. For eksempel bygging av hytte og leilighet, seriøs satsing på regattaseiling og utvikling av seilbåtvinsjer. Resultatet er at jeg jobber like mye som før – selv om mange vil kalle disse aktivitetene for hobby og fritidssysler.

Gründerråd

Petter Murens råd til dem som vil bli gründere er å være forberedt på å jobbe dobbelt så mye som man tror er nødvendig.

– Du vil aldri, aldri lykkes om du tror at 37,5 timers uke holder.

Hans andre råd er å vente med til man har skaffet seg erfaring og nettverk.

– Det er mange fordeler om du starter egen bedrift etter å ha opparbeidet deg erfaring og kontaktnett gjennom flere år i arbeidslivet. Dette er et råd jeg også har gitt mine egne barn.

På tross av farens råd har sønnen blitt gründer kun ett par år etter endte studier.

– De har heldigvis demonstrert at de er flinke til å lytte på råd fra erfarne gründere og utnytte det de har lært gjennom sine første år i arbeidslivet. Det blir spennende å se om de lykkes. Kanskje, forhåpentlig, må jeg nyansere mine tanker om unge etablerere.