Sinte gamle damer

Av Kari Østerud, direktør Senter for seniorpolitikk

Den eldre generasjon settes ofte på plass i det offentlige ordskiftet som gammeldagse, selvopptatte og lite fremtidsrettet.

Den såkalte boomer-generasjon bør helst holde kjeft når f.eks. klimapolitikk eller holdninger til identitet, kjønn og rasisme skal diskuteres. Dette skjønner vi godt voksne ikke noe av likevel. Vi tenker bare på neste sydentur og hva vi skal få i pensjon.

Det er gode grunner til å være litt sinna.

Du som er godt voksen lurer kanskje på hva som egentlig traff deg når dine synspunkter blir møtt med et syrlig «OK boomer, du har jo bare skummet fløten i hele ditt liv».

Kronikken ligger på NRK her.

Kanskje er det aldersdiskrimineringen, eller alderisme som det også kan kalles, som treffer deg? Det mangler nemlig ikke på kraftfulle utsagn om eldre i det offentlige ordskiftet. Dette er bare noe av det jeg har sett den siste tiden:

«Skulle 70+ styrt landet hadde det gått rett vest.» «Ikke la fossiler styre fremtiden.» «Våre besteforeldre trekker opp stigen etter seg.» «Gamle folk klarer ikke oppføre seg i kommentarfeltet.»

Jeg leser disse utsagnene som reinspikka alderisme, og lurer på om alderismen er i ferd med å bli den nye rasismen. Du kan jo selv gjennomføre følgende test:

Bytt ut ordene 70+, eldre eller gamle folk fra sitatene ovenfor med f.eks. muslimer, jøder, samer eller lignende, så ser du selv hvor ulekkert det utsagnet blir.

Nyhetssaker om eldre handler som oftest om sykdom, død og elendighet.

Og, ja det er personlig.

Jeg blir snart 61 år, og vil ha meg frabedt å bli tillagt egoistiske og utdaterte holdninger kun basert på min fødselsdato. Klokskap, dumskap, gode eller dårlige holdninger er nok ganske jevnt fordelt blant folk uavhengig av alder, kjønn, hudfarge eller etnisitet.

Myter og stereotypier om eldre lever i beste velgående. Eldre mennesker fremstilles påfallende ofte som hjelpeløse og svake. Nyhetssaker om eldre handler som oftest om sykdom, død og elendighet. De aktive og vitale eldre er vanskelig å få øye på, og eldre kvinner er ekstra usynlige.

Dagens eldre lever lenger enn tidligere generasjoner, og mange over 70 og 80, ja over 90 også, lever aktive liv. Likevel er det slik at det gjerne er eldrestereotypien om den gamle pleietrengende kvinnen som får spille hovedrollen i samfunnsdebatten.

De aktive og vitale eldre er vanskelig å få øye på.

Kvinner over 60 år lever yrkesaktive og friske liv, og noen er til og med direktører, gründere, bedriftseiere og styreledere. 60-åringene har en tredel av livet foran seg. Svært mange kan forvente å leve som friske og vitale eldre i mer enn 20 år til.

Hvorfor fortsetter vi da å fortelle de unge at om de er så heldige at de lever lenge, så vil de leve en stor del av livet som en utdatert fossil; usynlig i det offentlige rom?

Våre stereotypiske oppfatninger av eldre er et samfunnsproblem. Mange eldre har kompetanse og ressurser som både arbeids- og samfunnsliv trenger.

Alderisme kan føre til at man trekker seg tilbake fra arbeids- og organisasjonsliv tidligere enn man egentlig ønsker, og samfunnet taper stort i både verdiskapning og skatteinntekter.

Boomerne trekker ingen stige opp etter seg.

Dagens velferdsordninger kommer alle til gode, både unge og eldre. Boomerne trekker ingen stige opp etter seg.

Mange av dagens velferdsordninger er av såpass ny dato at jeg selv ikke har nytt godt av dem. Men, jeg unner virkelig dagens småbarnsforeldre alle velferdsforbedringer!

For det var ikke akkurat en fest da det var stor mangel på barnehageplasser, med et kostbart og svart dagmammamarked, kun 4 måneders lønnet permisjon (og bare til mor) og arbeidsgivere som var skeptiske til å ansette kvinner i «fødeklar» alder.

80- og 90-tallet gav oss også bankkrise, boligkrakk, 15 prosent boliglånsrente, konkursras, høy arbeidsledighet, atomvåpenfrykt og krig i Europa (Bosniakrigen på 90-tallet med 100.000 drepte).

Vi godt voksne har fått vår betydelige andel av velstandsveksten i Norge, men det er en misforståelse at vi kun har skummet fløten hele vårt liv.

Eldre kvinner er ekstra usynlige.

Vi, boomerne, tar med oss erfaringene fra gode og dårlige tider videre i livet, og verdsetter all velstandsutvikling som både unge og eldre nyter godt av.

Jeg kjenner mange godt voksne kvinner som står på i jobben, følger opp gamle foreldre og ikke minst bruker mye tid på å passe barnebarn og avlaste barn og svigerbarn i deres travle liv. For vi vet hva det betyr. Forskning viser at én av tre besteforeldre passer på barnebarna så ofte som en gang i uken.

Og, ja vi bekymrer oss for krig, konflikt og klimakrise, ikke minst på vegne av barn og barnebarn. Pensjonen vår er kanskje det vi tenker aller minst på, men bekymringer for barn og barnebarns fremtid kan holde oss våkne om natten.

Men hvem bryr seg om hva vi eldre har å bidra med, vi er jo så utdaterte og gammeldagse?

Selv kjenner jeg på en voksende frustrasjon, og kall meg gjerne en sinna gammel dame. Det er nemlig gode grunner til å være litt sinna. Jeg savner de eldre kvinnene i samfunnsdebattene og ellers i det offentlige rom. Er vi avskrevet og plassert på tørkeloftet for godt?

Nyhetsforsidene er fulle av unge folk. Både aviser og TV-kanaler forteller at de sliter med å nå de unge, og de bruker store ressurser på å treffe denne målgruppen. Det er fullt forståelig og vel og bra.

Men skal de bare satse ungt, og dermed bidra til at en stor og voksende gruppe av eldre føler seg enda mer usynliggjort, tilsidesatt, utdefinert og marginalisert? I så fall svikter de oppdraget om å nå alle.

Og da blir vi nok flere sinna gamle damer.

*

Les innlegg i Vårt Land